dikt

(fra en slik stund)

 

jeg

imploderer

går etter hjørne og hjørne i meg selv

labyrintens kjerne er veggene jeg kaster meg mot

mens jeg blir mindre

rekker ikke opp til meg meg selv

når ikke ut til fingrene 

men øynene ser 

Rotete blogg

Dette er og blir en temmelig rotete blogg.

Den var opprinnelig ment som et utløp for å føle seg innestengt, derav navnet Cabinfevers.

Nå har jeg endelig postet noen innlegg i denne bloggen som jeg begynte på for.. 2, eller 3 år siden.Så jeg har altså ikke skrevet seks+ innlegg på èn dag, men samlet opp det som er og publisert det. Å endre på datoen er for avansert for meg i dette øyeblikk.jeg har hatt liggende en del som drafts, og har ærlig talt ikke følt for å publisere det.

Det er det mange grunner til. For det første er jeg så svekket av ME-en at jeg ikke føler at det jeg skriver holder samme nivå som før jeg ble syk. innholdet er rotete og svever i alle mulige retninger. det er brå avslutninger og dårlige starter, viktige ting blir utelatt, akkurat som med meg nå. Dette har jeg tilslutt bare akseptert. 

For det andre har jeg ikke villet klage offentlig om min lidelse, spesielt ikke uten å ha noen trivielle innlegg som kanskje kan rette et positivt lys over tilværelsen, siden ME delvis ser ut til å bli feilaktig tolket som en psykisk diagnose. Dette ser heldigvis ut til å være i endring, og jeg føler meg tryggere på å ikke bli misforstått nå, samtidig som jeg bare gir mer faen.

Ærlig talt har jeg ikke noe behov for å skrive så mye som når jeg har det fælt, å få satt ord på det jeg gjennomgår er en livredder, som så bare for meg selv.

Hodet ser også ut til å være et hakk mer tilbøyelig for å skrive, noe jeg tilskriver en liten, tvilsom men unektelig bedring.

Jeg har heldigvis helsen til å nyte noen artikler, bøker, kunst og musikk som gjør meg glad, og kanskje vil jeg skrive mer om aspekter av dette og kanskje til og med noe som kan virke somen positiv anbefaling.

men foreløpig er dette en utblåsningsblogg om nettopp det å ha og leve med ME.

Ellers vil jeg poste  eventuelt visuelt makkverk av varierende kvalitet på  taakedal.com når jeg en sjelden gang får anledning til å leke med bilder. 🙂

 

prismen

Lenge siden jeg har skrevet noe, og jeg har funnet ut at jeg vil ha to blogger- Ikke fordi det vil skape noen fast leserskare akkurat med 1 innlegg i halvåret, delt på to- men mest fordi det føles innholdsmessig ryddigere slik. Dette er min klageblogg. lufteblogg. whatnot.

Idag kom jeg over en link til en historie om en som har ME. Jeg leste ikke hele blogginnlegget, men festet meg til teksten i linken:

 “Having your vitality stolen and never completely returned, or having it partially returned only to be stolen again; is really hard for most people to imagine. But this was accompanied by a feeling of having my guts ripped out along with my brain and then having them stuffed back inside, but not quite in the right order and not functioning as they once did, whilst at the same time being told, either by others or by that constant voice in my head; that I should be able to get better and demanding to know why I wasn’t!

We are all familiar I think with the horrors of war even if not – thankfully for most of us – on a personal level but who can ever imagine let alone plan for a similar horror to hit them from illness? You just never expect it and I could not understand how I could be experiencing such terrible devastation – not only physically but mentally as well – in this day and age without any understanding or treatment.”

(hele blogginnlegget kan du lese her  )

Jeg kjenner veldig på dette. Ikke bare at.. det er rart å være syk med noe som ikke er integrert i velferdssystemet, eller den kjente legevitenskapen på noen ordentlig måte.  Av og til føles det som jeg er tvangsinnmeldt i en hemmelig sekt uten helsevesen, som en minoritet som i møte med “de andre” prøver å pålegge meg retten til spesialbehandling. Bare å få en telefonkonsultasjon med legen nå fordi jeg har forkjølelse oppå ME-en og ikke kommer meg dit for alt i verden, skulle vise seg å være et problem. Fordi de er ikke vandt til sånne som meg. Den unge, friske stemmen på telefonen  som ikke kan gå ut? er hun lat? Jeg hører det på stemmen til sekretæren, hun synes det er rart, jeg må ringe igjen, det er ikke sikkert at det går, de pleier ikke gå med på dette. Jeg trenger en ny uttalelse til NAV, bare. De vil ha de samme ordene som jeg kunne servere dem sist, men som heller ikke gir mening, det beskriver bare mysteriet. Uforandret siden sist. Jeg er sliten. Motstand.. Jeg tenker så lite jeg kan på det, det er en blitt en selvfølge, og jeg blir bare glad når jeg blir imøtekommet, jeg fortsetter å ha en glad stemme selv om jeg er så sliten at jeg holder på å kaste opp.

Jeg kan nemlig ikke forvente at noen skal skjønne hvordan jeg har det. Jeg har faktisk problemer med å se ting selv. Bare sykdommen i seg selv gjør alt så uvirkelig. Det er som et slør av uklarhet som ligger over meg, veldig mye av tiden. Det er jo logisk, hvis man går rundt med influensa-og fyllesjuke-symptomer at man ikke ser ting klart. Men jeg forholder meg til disse svingningene hele tiden. I noen mellomrom føler jeg meg ok. og så er det tilbake igjen. jeg ser tankestrømmene endre karakter med symptomene, jeg sitter med angst og ekstreme smerter i det ene øyeblikket, og er rolig og fraværende det neste. en gang iblandt tilstedeværende, og da føles ting så ekte at det også blir uvirkelig. Det er ekstremt forvirrende, å f.eks vite hva jeg føler om noe, kommunisere korrekt til andre mennesker eller tenke logisk når jeg er så svekket hele tiden, samtidig som jeg ikke vet nok om mekanismene i sykdommen, til å forstå hva som faktisk går galt, og hvordan. Humøret som svinger med symptomene noe ekstremt, og alt jeg kan gjøre er å absorbere og observere. Oversikten er tapt, og det er kaos. Dette var selvsagt mye mer ekstremt før, da fant jeg ikke ordene engang. Nå finner jeg ordene, men jeg er vandt at med ordene så kommer hele sammenhenger, jeg er vandt til å kunne forklare ting på en ordentlig og oversiktlig måte med en gang, jeg er vandt til å bli forstått. Nå mister jeg meg selv i kaoset. Nå forstår jeg veldig lite, og ingen andre skjønner noe heller.

Det man kan lære av dette, eller det jeg MÅ lære av dette, er at ting blir ikke perfekt. Jeg har fått tilbake nok helse til at jeg føler meg.. som mer meg, om så en rar versjon. Ingentig varer. Dette er jo alt som er. Hvis jeg kan tenke dette, kan jeg tenke noe fint også. Resten er forventninger. Gi slipp, gi slipp, gi slipp.

Alikevel. jeg føler meg mye mindre selvsikker, på grunn av dette. Jeg lurer litt på når det er en logisk brist, og om jeg har oversett noe, som jeg ofte kan gjøre. Hjernen slutter å funke, og alt gjør vondt- da må man nesten bare stoppe opp, ikke ta seg selv seriøst, når alt skriker på innsiden- så prøver jeg holde munn. Selv om den normale meg, den som er vandt til å få et svar- eller gi et- det må bli pause. Det er mye pause. Mye som bare må synke inn. Jeg må falle, reise meg, falle igjen.

Jeg er også mye redd, for å bli dårligere igjen. Det er rett og slett en traume. Jeg må fortelle meg selv igjen og igjen at det ikke er feighet, at jeg ikke er direkte ussel når jeg virker beskyttende ovenfor meg selv, det er helt logisk at jeg blir redd for den torturen kroppen har kapslet meg inn i, men når jeg føler meg bedre, tar en smertestillende pille, later jeg som det ikke er sant, og jeg undervurderer meg selv. Jeg tenker at jeg burde gitt mer slipp, men det er ikke en realitet- det er den illusjonen jeg holder på for å føle at jeg egentlig ikke er så syk, for å tenke på noe annet.

Det er mange dobbeltsidigheter å forholde seg til.

Jeg må finne meg selv som observatøren, og det jeg ser, det er ikke noe jeg kan karakterisere som godt eller vondt, det er. Når livet kun blir et friksjonsfullt kroppslandskap er det topper og bunner på det også, smerter har dimensjoner, forvirring har visdom, litt dumskap er klokt.

Me-håp- forskning. fremdrift.

 

Det er for meg kjempetrist å se at det vil holdes en infoseminar på Oslo Universitetssykehus om de sykeste ME-pasientene som igjen velger å ha hovedfokus på psykosomatikk i 2016. Det speiler i stor grad misinformasjonen om sykdommen på nåværende tidspunkt. Det er ekstra uheldig at dette da kan gå ut over de sykeste, siden seminaren vil ha helsepersonell til stede som vil smelte inn denne informasjonen i sin praksis. Konsekvensene av et slikt fokus med tanke på de sykeste pasientene kan da bli alvorlig feilbehandling,

De aller, aller sykeste ME-pasientene er disse som ligger i mørke rom 24/7 og blir dårlig av en eneste sensorisk registrering; En lyd, lukt, en tanke, eller bevegelse i rommet er nok til å utløse en lang rekke symptomer som smerter, utmattelse og et generelt høyt nivå av lidelse.
De aller sykeste er så begrenset at de ikke klarer å kommunisere, eller ta til seg mat, noen må ha matsonde eller bli matet og vasket, noen kommuniserer med hjelperne sine gjennom brikker av ord fordi de ikke lenger kan snakke, om de klarer å bevege seg i det hele tatt. Det de gjør over et lite energibudsjett må de i så fall betale for etterpå med denne rekken av symptomer og lidelse, og en lang restitusjonsperiode for å tåle hva de opprinnelig tålte. De er hjelpesløse ofre av sin egen kropp. og det eneste som lindrer uten å forverre tilstanden, er fullstendig ro.

Til grunn for denne populariseringen av psykosomatikk i forhold til ME ligger en studie som ble kalt “Pace”-studien. Det var en storsatsning på ME som sykdommens historie ikke har sett hverken før eller siden i kroner og øre. Den skulle se hvorvidt kognitiv adferdsterapi virket inn på ME eller ikke. Det største problemet med denne studien var at de som deltok i den, var friske nok til å møte opp slik studien var designet. Det er derfor overholdet ikke tatt med noen av de aller sykeste i studien. Det andre problemet er at utvalget av syke ble valgt ut av så løse kriterier, at det gir grunnlag for mistanke at mange av de deltakende ikke hadde ME i det hele tatt, men en annen lidelse. Det tredje problemer ligger i selve designet og slutningen, som har blitt sterkt kritisert for å være dårlig utført, og  komme med feilaktige slutninger i forhold til innsamlet data.

Den er blitt så voldsomt kritisert at Pace-studien nå er oppe til høring for å bli revurdert. ( og nå er de som har laget studien endelig dømt til å frigi dataene sine! (ja dette burde vel vært en selvfølge at folk fikk innsikt i, men det er det ikke.)

En annen grunn er at ME historisk sett og til nå har blitt og blir forsatt kraftig underpriotert hva det angår av biologiske studier på sykdommen.

I nåtid står vi ved et veiskille hvor sykdommen går fra å bli ansett som mystisk, med manglende biologiske holdepunkter, til noe som etterhvert gir tydelige signaler om en  slags autoimmun tilstand.

Gjennombrudd som Haukeland-studien med cellegiften Rituximab, som viste til 2/3 av pasienter med stor forbedring, og flere studier på verdensbasis har begynt å gi resultater på endrede biologiske faktorer. Det mangler enda det store bildet, Til sammenlikning med andre sykdommer så ligger ME på bunn av forskningsbeviligner verden over, tross antall syke og studier på innvirkning på livskvalitet og allmenntilstand.

Dette bidrar til en forsinket sykdomsutredning, som gjør at vi pengemessig i forskning “ligger 50 år tilbake i tid i forhold til f.eks MS eller HIV.”

jeg sitter her og føler jeg har en sykdom med “masse potensiale” med tanke på bedring; jeg skulle ønske det bare var litt bedre lagt til rette for. Der det ikke er gravd så dypt- er det fortsatt mye å finne- og det betyr behandling! tenk om jeg bare fikk noe som endret immunsystemet mitt litt, satte det tilbake på riktig spor. Jeg, som mange andre med ME, ble syk over natten. Jeg var i god form og kunne gå i timesvis, og jeg levde et rolig, men alikevel fysisk aktivt liv. Jeg ble ikke utbrent, eller eller gradvis syk, jeg ble PANG, syk. Og det virker som noe har vært galt siden. Jeg skulle gjerne likt å vite hva som foregår i kroppen min, hva som skjedde da, og hva som skjer nå. Jeg vil også bli tilbud medisin som andre med autoimmune sykdommer får, immunmodulerende medisiner som kanskje kan hjelpe meg til å leve et rikere liv, om ikke kurere meg helt. Jeg tenker at jeg til og med ville gjenomgått en ryggmargstransplantasjon, slik som MS-pasienter kan bli helt friske av, selv om det er en ganske big deal, fordi denne sykdommen er. Mildt sagt alvorlig, den tar jo over hele livet mitt.

Jeg har et håp om at ting kan endres veldig mye, og at utviklingen kan gå fort, plutselig. Forandring skjer.

Hjernegrøten

Jeg merker jeg har gått på en skikkelig smell, klassisk utfall av overaktivitet, og at nakken har snørt seg opp i en krøll som kan minne om en slags krage. Det eneste som nytter nå, er å gjøre minst mulig, mest mulig.

Til en hyggelig avveksling virker det som om jeg faktisk får sove for tiden. om det så er mesteparten av dagen i tillegg til natten. hodet er et eneste stort kaos som ikke kan forskjell på drøm og virkelighet, så får absurde innfall gjennom dagen av ting som ikke stemmer.Men det er til gjengjeld en av få underholdningskilder. Merkelig hva understimuli kan bidra til. jeg blir hyggelig overrasket over at katten fortsatt kommer gående og ikke ble påkjørt likevel og at hele stuegulvet ikke er lakkert grønt. eller jeg stanser ettertenksomt og med en innvendig latter i overbevisning om at jeg ikke har samtalet med bestefar og fått høre at hele slekten kommer fra galappagos-øyene.  Fasiten er jo at det aldri noengang skjer noe (nesten) så det er ikke så lang refleksjonstid som behøves for å innse hva som er tilfelle, jeg rekker ikke ta noen hinsides beslutninger av den bakgrunn (heldigvis).

I natt husker jeg ikke særlig mye fra drømmene mine, annet enn en liten humoristisk detalj. Jeg var visst bevisst på at jeg drømte; For jeg husker jeg tenkte I selve drømmen at så mye aktivitet som jeg gjorde i den drømmen var jeg glad jeg ikke gjorde våken, for da hadde jeg fått en skikkelig ME-krasj. Ja, jeg rakk å reflektere over det og til og med føle meg genial, så mye som jeg fikk gjort, mens kroppen var plassert trygt i sengen!

Nå skulle jeg gjerne husket litt mer av den tydeligvis inntrykksrike drømmen, for denne dagen har vært mildt kjedelig. Når jeg er sliten høres musikk ut som spraking, dagslyset er blasst og ubehagelig, og hjernen klarer ikke fokusere på noe særlig, noe som begrenser aktiviteten til å ligge å skrolle halvhjertet gjennom newsfeeden på mobilen i senga og enda mer halvhjernet spole gjennom en kort artikkel i fare for å misforstå den totalt. jeg har ved flere anledninger lest artikler i forskjellig fysisk form og fått så annerledes inntrykk av innholdet at jeg nesten blir skremt. Alikevel er jeg evig fascinert over livets tilstander, og ser på det, bortsettfra som tragisk og meningsløst, også som en oppvåkning på hvor forskjellig ting kan oppleves, ikke bare for meg i forskjellige tilstander, men for forskjellige mennesker i forskjellige tilstander. Jeg gjør visst innsats for å prøve å se verdien i dette, må jeg innrømme.

Ellers har det gått mye i lydbok. Jeg liker best å lese på papir, men det koster ekstra krefter, sånn at lydbok er et mindre krevende alternativ enn å holde styr på maurhieroglyfer som blurres ut og vandrer på en snøblendende hvit side. Jeg kan lukke øynene og bare trykke play. På samme måte som et ekko av andre menneskers stemmer går i hodet på deg etter du har snakket lenge med noen, går jeg rundt med lydinnleserens egen tenkestemme i flere timer etter jeg har hørt på. Med mindre hodet er fullstendig tomt i mangel på energi, så er Ikke bare stemmen lik, men jeg beskriver hver ting jeg gjør med forfatterens egne ord og formuleringer. Jeg hadde blitt en kjedelig bok. Jeg har hørt på en krimlydbok. Med de formuleringene måtte jeg ha tatt livet av noen først, for at det skulle solgt. Helst på en rikmannsherregård på vestkanten hvor det jevnlig ble drukket vin.  Jeg slår derfor fra meg tanken slik at alle skal føle seg trygge.

Nå er jeg uansett lei av krim, og vil ha noe annet. Det er kjedelig når du kjenner forfatterens metoder så godt at du kan gjette morderen nesten før man vet hvem som ble myrdet. Men så er det jo en god forfatterstil å la leseren føle seg litt smigret. Når jeg er veldig treg i hodet med kognitiv svikt sitrer jeg jo av spenning på hva 2+2 blir, så kanskje  jeg valgte det for å føle meg litt smart. Men nå føler jeg meg så smart at jeg skjønner at grunnen til at jeg føler meg smart er fordi noe annet var litt dumt, og da lever jo ikke løgnen lenger. På tide med noe annet.

ME-fanten i rommet

Det var ment som en teit bøyning av elefant, men man kan jo føle seg som en slags fant, eller nisse, når man sleper rundt i utkanten av de store snakkeboblene i rommet. Eller, sett fra nåværende ståsted; støykildene. Lister seg rundt på balkongen, hviler et lettelses sukk med noen smertestillende piller på do. Jeg føler meg som en knarker når jeg bøyer meg under vasken for å svelge pillene. Skjuler det hele. Herregud. Det er jo ikke noe å skamme seg over. Alle vet jo at jeg trenger dem også.  Alikevel, liker jeg ikke svelge pillene foran dem. Alikevel, så får jeg narkis-følelsen. Følelsen av å ikke være tilregnelig. Den halvt svevende følelsen av å ikke henge helt med, på grunn av det kognitive sviktet av sykdommen, men også bivirkninger av medikamenter, den stigende og synkende kurven på humøret etter som formen melder sitt innpass. Eller- hvorfor så glad nå? Jo, nå har endelig smerteskrikeorkesteret holdt kjeft i takk av en grønn og gul pille. Nå er egentlig alt helt supert, nesten uansett. Naturlig nok. Jeg vet ikke helt lenger hva jeg ville følt, hvem jeg ville vært, hvis jeg ikke var under disse omstendighetene. En opplevelse som før ville vært positiv, kan nå tippe over til å bli overveldende veldig fort. Ting spiller på andre regler. Plagsomme tanker.

Elefanten i rommet er jo sykdommen. Den prøver jeg å håndtere som en selvfølge som ikke har noen alt for store konsekvenser, det skal jo være en hyggelig begivenhet. På et sosialt arragement.

Å klare å fatte alt innen for boblen av bevissthet før det hele blir for mye. Som å unngå å skru på musikk så høyt at du bare føler smerten av den. Siden mitt nivå er så mye lavere enn andres, innebærer det… krav.  Det innebærer at man selv tar hensyn, og at det også finnes hensyn som skrekk og gru- du kanskje må be andre om å ta.

Helvete heller, det er jo å be om hjelp. Det vet alle at suger.
Her kommer skammen over å være syk, inn, tror jeg.

det er vanskelig å be noen slutte å snakke entusiatisk høyt, synge, spille gitar- fordi det føles som om noen har satt på en vinkelsliper under en foss og plassert det en tommelbredd fra øreflippen, mens du i desperasjon har prøvd å stenge slusene med apotek-skumgummi. Eller den litt ensomme følelsen- av å bli skuffet av at du ikke kan be en litt høyrøstet venninne om å slutte å le- for det ville vært en slik befrielse om hun stoppet. Hennes latter går gjennom marg og bein. Det må minst tre vegger til, for å stoppe henne. Hun er en latent operasangerinne. Jeg kan nesten føle vibrasjonene knuse glassfibernervene mine. Det var mine tanker, hva samtalen gikk ut på, det fikk jeg ikke med meg. Og jeg vet jeg lever i min egen verden.

Jeg har ikke deltatt på så mange ting på veldig lenge Jeg er ikke på et nivå jeg kan sosialisere lenge av gangen i store grupper. Gjør jeg det, vil jeg måtte trekke meg tilbake ganske fort. Små grupper, en til en. har uansett alltid vært min greie, og jeg er glad jeg har sluppet å skifte helt personlighet på den kanten.

Men alikvel. Det føles ukarakteristisk, av meg, å ikke ville bli kjent med noen nye folk. ikke snakke med noen nye på en liten samling hjemme. Det krever oppmerksomhet, det krever kanskje mer enn hva  jeg har til rådighet av ressurser til, som en halvsvekket full person på naschpiel som nekter å høre en låt de ikke har hørt før,  har jeg blitt den som sjeldent slipper til noe nytt. Nytt er ikke friskt og kult lenger, det er slitsomt.

Jeg er iallefall glad jeg har noen å spille av de samme samtalene med, noen jeg kan huske noe og slippe og fortelle mye, for å kunne le av det.

I så henseende har jeg det helt greit, mye bedre enn for mange år siden, hvor jeg ikke hørte hjemme noe sted, hvor ingen visste min historie. Jeg blir invitert.

Inntil videre overlever jeg på gamle minner og hypotetiske nye møter, nye opplevelser og variasjoner av gamle tradisjoner jeg med et hårsbredd er tilstedeværende av, jeg krysser av; jul, nyttår, bursdag. Jeg er med, og jeg tar med meg det jeg får ut av det, resten får jeg fantasere om. Jeg har iallefall blitt ganske god på den siste biten.

Redd for å skrive.

Jeg har hatt ME i snart 6 år nå, og jeg er bestandig redd for å skrive om hvordan jeg har det.

Spesielt siden når jeg har lyst til å skrive, er det ofte fordi jeg har det vondt. jeg føler ofte det blir bedre, av å få satt ord på tingene. Men hvem vil egentlig høre?

Før jeg ble så syk med ME som jeg er nå, hendte det jeg besøkte blogger og leste om hverdagen til andre med ME, ofte var de mye sykere enn meg på det tidspunktet. De var husbunden, omtrent, og kunne bare planlegge noen få utflukter i uka. Slik som jeg har det nå. Jeg synes helt ærlig det var nitirist å lese om, og tenke at en slik tilværerelse vet jeg ikke om jeg klarer å se noen glede i. Javel, en kopp te, et vennebesøk i uka- på noen få timer- men så var det alt? Stillheten, den knirkende kroppen, sengen og den hvite veggen, klokka, som går for fort og alt for sakte samtidig. Den evige utilstrekkeligheten og ventingen, det sårbare og ydmykende med å være så lite aktiv, nå så lite ut.

Skammen i sykdommen- når jeg ikke lenger kan med overbevisning snu det til noe positivt, når jeg føler meg svak.

Men.

Nå har det vært så slik så lenge- det er blitt min realitet, i den finner jeg igjen en slags normalitet. Jeg har til og med, noen ganger, satt en slags pris på at det ble akkurat slik, når livet har noen uforventede, litt magiske topper som aldri hadde kommet uten den merkelige historien jeg befinner meg i. Selv om jeg vet jeg ville hatt det mye bedre generelt, uten. Det vil selvsagt alltid føles skrikende feil å gå og legge seg etter å ha spist frokost, fordi angstrengelsen med å kle på seg og lage den er nok til å gjøre meg skjelven. Og de ukene jeg er så mye låst alene i mitt eget hode at jeg føler meg halvgal av mangel på et utløp, eller rett og slett lammes av en eksistensiell kjedsomhet, vil aldri føles normalt.

Men nå har jeg blitt litt friskere enn jeg var for to år siden, og det har tatt tid, men jeg føler meg mer tilfreds med situasjonen, og livet selv om det er begrenset, får jeg gjort noen små ting. Det er ikke like skremmende å skrive på en blogg fordi jeg igjen har noe annet enn bare ting jeg kategoriserer som forferdelige jeg må “skrive ut”.

Igjen blir de “normale” tingene ekstra viktig.  Vennene mine, som jeg kan snakke med og føle meg som meg selv med, en sammenkomst hvor jeg kan snakke litt med andre, tur ut på et arrangement, eller rett og slett en dag jeg har energi til å ha på meg annet enn noe løst og så behagelig som mulig.

Innimellom der er det ting jeg vil ta vare på, se tilbake på på de sykere dagene.

 

I årene som syk vil jeg si jeg også fått en litt over gjennomsnittlig lidenskap for kunst, og jeg har blitt mer samfunnsengasjert. Kunsten virker som terapi, og samfunn er blitt enda viktigere i det jeg ser meg selv som en liten del av et større bilde, klarere nå som jeg har blitt satt litt “utenfor” det hele, og i større grad har tid til å være tilskuer. Jeg tror også det er blitt viktigere for meg, å føle at jeg følger med hjelper litt på å føle seg utenfor. Jeg ser også logisk sett veldig tydelig hvordan større ting påvirker meg i stor grad- politikken som styrer lover og regler, miljøorienterte spørmål og forurensing, hjelpebeviligninger til de svake, medisin og forskning, men også andre ting, for alt henger sammen, det ene påvirker det andre. Jeg er blitt mer opptatt av miljø på en annen måte ettersom jeg har blitt mer skjør for mine omgivelser, en ydmykehet for hvordan noen tåler mindre, og hvor viktige de er, dyrene, plantene, for vår eksistens. I sykdom kan man relatere seg til hjelpesløshet, det å være prisgitt noen annen. Det er vi alle uansett, avhengige av hverandre, men en ydmykhet er blitt mye tydeligere for meg i tiden av å reflektere over min egen situasjon. Jeg har også alltid syntes det er svært interessant med kultur og menneskelig psykologi, trender og hvordan mennesker og holdninger reagerer på hverandre.

Og så liker jeg å klage litt.

Å uttrykke seg har alltid vært viktig for meg, en slags terapi. Men å ha en blogg er fortsatt skummelt, siden jeg både liker og ikke liker å dele.